Fartøy som har sporing og fangstdagbok om bord kan dokumentere sin tilstedeværelse på havet. Det er viktig for å kunne verne om fiskeri-interessene.
Kampen om arealene i kystsonen
Ubegrenset tilgang til store havområder rett utenfor stuevinduet har i lang tid vært normalen for kystsamfunnene. I lang tid har det kun vært fiskeren som har benyttet seg av de enorme mulighetene som ligger her. Havarealene ble sett på som en overskuddsressurs uten behov for overordnet styring. Fremveksten av nye næringer som havbruk, energiproduksjon m.m har forstyrret denne stoiske harmonien. Områdene som før tilhørte folket har nå blitt en begrenset ressurs hvor ulike næringer kjemper om de samme arealene.
Regjeringen har ambisiøse målsetninger for havbruksnæringen med en tredobling av produksjon innen 2030 og en femdobling innen 2050. Hvis man skal kunne nå dette, må det åpnes for havbruk på en rekke nye lokaliteter. Med en kjapp titt på kartet er det liten tvil om at det er i de to nordligste fylkene mulighetene er størst. I samme område som ca 70% av kystfiskeflåten i Norge driver fangstoperasjoner.
Hvem verner om fiskeriinteressene?
Det er Fiskeridirektoratet som har ansvar for å ivareta fiskeri-interessene i planprosesser. De kan komme med innsigelser på anvendelse av areal som de mener påvirker fiskefelt og fiskeriinteresser. For å kunne legge inn innsigelser og forsvare fiskeriene er Fiskeridirektoratet avhengig av dokumentasjon. Som grunnlag brukes blant annet sporingsdata og fangstdata.
I Norge er det ca 6000 aktive fiskefartøy. 500 av disse er over 15 meter og dermed pålagt sporing og elektronisk fangstrapportering. Resterende fartøy er under 15 meter og har hittil ikke hatt de samme kravene. Uten sporings- og fangstdata står Fiskeridirektoratet uten dokumentasjon når de ska forsvare fiskeri-interessene.
Jeg jobbet en periode for Fiskeridirektoratet og fikk se dette utarte seg i praksis. Vi ble ofte spurt om å uttale oss om fiskeri-interessene i et bestemt område, som regel i forbindelse med plassering av oppdrettsanlegg. I svært mange tilfeller var det umulig å dokumentere eller verifisere fiskeriaktivitet i områder hvor vi visste det pågikk aktivt fiske. Dette gjorde oppgaven med å ivareta fiskeri-interessene veldig vanskelig.
Revidert kystsoneplan Tromsøregionen
I skrivende stund jobber Balsfjord, Karlsøy og Tromsø Kommune med en revidert kystsoneplan for Tromsøregionen. Til planforslaget er det kommet innspill til store områder for havbruk utenfor Kvaløya i Tromsø. Kystfiskeflåten har kommunisert at dette er viktige fiskefelt for fartøy med både passive og aktive redskap, men de har ingen mulighet til å dokumentere dette. Hvis de aktuelle fartøyene hadde hatt sporing og elektronisk fangstrapportering ville de kunne dokumentert sin egen tilstedeværelse og den økonomiske betydningen av fiskefeltene.
Veien videre?
Aktiviteten i kystsonen vil øke i tiden fremover. Det vil settes av mer areal til havbruk. Vindkraft har også de siste årene søkt om tillatelse til utbygging i kystnære farvann. Vindkraftproduksjon søkes ofte til grunt vann og vil dermed i mange tilfeller ha overlappende interesser med kystfiskeflåten. I tillegg opererer norsk villfisk i stadig mer utfordrende internasjonale markeder. Sertifiseringsorganer og kunder etterspør mer detaljert informasjon om når, hvor og hvordan fisken ble fanget.
Behovet for data fra fiskeflåten har aldri vært større. Derfor innfører Fiskeridirektoratet fra 1. januar 2022 den nye ERS-forskriften. Alle norske fiskefartøy uansett størrelse skal rapportere sin posisjon (VMS) og fangst (ERS). Du kan lese mer om kravene i den nye forskriften her.
Skrevet av Nikolai Aspen, masterstudent i Fiskeri- og havbruksvitenskap ved UIT og salgsansvarlig i Fangstr.
